Jeg bor i båt, jeg vanker ikke på IKEA!

Sammen med kjæresten har jeg levd en nesten båtfri tilværelse i mer enn ett år, men det er det heldigvis slutt på nå i disse dager. Vi kjøpte en nydelig seilbåt på 46 fot for et par år siden, og har brukt tiden på å gjøre henne perfekt. The Black Pearl, eller Perlen, som vi kaller henne til daglig. Endelig kan vi igjen høre klukking utenfor det skinnende sorte skroget, måker og ærfugl plasker og flakser rundt og jeg kjenne hvilepulsen igjen komme på plass.


The Black Pearl i Drøbak, juni 2018

Hvis du aldri har våknet med ærfugl og bølgeskvulp rett på utsiden av soveromsveggen, har du gått glipp av noe viktig i livet. En båt som ikke har vært på land på et par år, får et yrende botanisk liv under vannlinja, og den vanligvis så sky og distanserte ærfuglen beiter rur og grønske på skroget rett utenfor ditt drømmeland. For en vidunderlig og trygg opplevelse å våkne til gåkk-gåkk-lydene til ærfuglen. Båten beveger seg deilig og duvende, og jeg kan forstå de som faller for klisjeen som sier at det å sove i en båt er som å plaske rundt i fostervann før fødselen.

Kjæresten og jeg er heldige og har en liten hytte hvor vi har bodd mens båten har vært ute av det våte element. Det har for så vidt gått veldig bra, det er en koselig hytte med kjøkken og bad omtrent etter vanlig bostandard. Men ikke bare ligger den i skogen, i trygg avstand fra saltvann, det er også litt lite der. Nå har jeg målt lengden på hytta, eller er det bredden, og den er på 30 fot, altså 16 fot mindre enn båten, ikke rart det er trangt der. Nå vil mange si at en hytte er bortimot kvadratisk og en båt er lang og smal, slik at hytta er mye, mye større, men det er ikke bare det. En båt har en perfekt utnyttelse av plass. En båtkvadratmeter fungerer sikkert som ti huskvadratmeter omregnet i praktisk bruk. Det er hyller og skap og smarte løsninger over alt. Så når jeg nå er tilbake til båtboertilværelsen kan jeg puste igjen. Så deilig med all den plassen. Tre soverom har vi også, og badet da, det er et slott verdig.


En veldig hyttete liten hytte, med kaos og terrassebyggeprosjekt på gang.

Da jeg vokste opp, sånn omtrent på 70-tallet, kjøpte alle én salong (sofa, lenestoler og salongbord), som skulle vare livet ut. Foreldrene mine arvet endatil salongen til besteforeldrene mine etter hvert, ikke en sånn gammel fancy en, men en de kjøpte på 70-tallet i noe merkelig velourlignende stoff. Veldig ufancy, men i evig god kvalitet. I vår tid kjøper vi sofaer, lenestoler, bord og alle mulige andre møbler i ett kjør. Det er som en mani, hjemmet skal fornyet til enhver tid, det er den reneste galskap. Men som båtboer har man faste møbler, de er en del av veggene, gulvet, taket (skottet, dørken, himlingen), og kan ikke byttes ut, da må man bygge om, og det er langt mer omfattende å bygge om i en båt enn i et hus. Så herlige frihet, det slipper jeg å tenke på. Jeg kan i høyden kjøpe en pute eller to i blant, men hvor gøy er nå det? Man trenger ikke vanke på IKEA når man bor i båt. Det er da mye mer gøy å bruke båten, kjøre en liten tur, fyre i lillepeisen på kjølige kvelder og kanskje ta et lite glass. Gå en tur på land, svømme, padle, se på stjernene, lukte på sjøen, bare ikke kjøpe møbler – igjen.


Hvilepause i hengekøya – en av båtlivets fine aktiviteter.

I 2010, da jeg flyttet om bord i min første bobåt satte jeg alle tingene mine, de fleste i hvert fall, i en bod. Jeg satte bodnøkkelen på knippet mitt, fullstendig overbevist om at jeg kom til å oppsøke boden ofte, for å hente ting, sette tilbake det jeg hentet sist, lete etter de kjære tingene mine som jeg savnet. Men sannheten er at jeg bare var der en gang, for å hente skiutstyret mitt. Ski og staver ble siden sommerlagret under min faste, u-utskiftbare sofa, og der ble det boende, hver sommer. Siden var jeg ikke i boden før jeg måtte rydde den. Jeg savnet ikke noe. Ikke en eneste ting.

Det er klart at teknologiens tidsalder har gjort det enklere å bo i båt. Jeg abonnerer på musikk, tv-serier, bøker, lydbøker, alt får plass på telefonen min eller laptopen min. For en deilig frihet. Og ikke minst, et luksuriøst liv tett på det fineste av alt – havet!

Ship O’hoi fra Ann Iren

LagreLagre

Annonser

Ja! Jeg er dame! Ja! Jeg kan kjøre båt! Jeg er flink til å kjøre båt!

Det er mange utropstegn i overskriften! Det er fordi jeg mener noe! Hegnar se opp!

Når jeg skriver at jeg er veldig opptatt av havet og av båter og at jeg har bodd i båt i flere år, er det kanskje mange som tenker at jeg er en mann? Mannens arena eller hva? Nå er det en ting som taler for at du har skjønt at jeg ikke har utovertiss, og det er at bloggen heter Fru Hav, ikke Herr Hav.

Jeg har ofte opplevd å få oppmerksomhet fordi jeg er en dame som kjører stor båt. 36 fot er ganske stort, og 46 fot som jeg har anskaffet sammen med kjæresten er i hvert fall ganske stort. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt inn til en brygge og sett en liten gjeng staute karer stå med hendene i lomma, litt måpende fordi jeg står og styrer ti tonn båt på 36 fot med stor motor i. De venter på mannen som skal dukke opp fra de dype lugarer, men det gjør han ikke. Når det blir klart for de staute karer, blir de helt rare, men jeg har utelukkende fått hurrarop og gode kommentarer som, ”skulle ønske kona mi var som deg (sukk)”.

Men nå har jeg opplevd sure oppstøt fra en sånn staut kar, gamle Hegnar i Finansavisen.

Trygve Hegnar synes menn er født med en bedre evne til å kjøre båt. Har du hørt på makan? Kjører han med utovertissen sin? Nei, jeg tror ikke det.

I begynnelsen av min periode som skipper på ganske stor båt, sånn rundt år 2010, opplevde jeg veldig sjelden å se andre damer på sjøen med stor, eller ganske stor båt. Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse av dette, men jeg har fartet mye rundt på mitt hav, indre Oslofjord, og vinker alltid ivrig til andre båtentusiaster jeg har passerer. Av og til har jeg sett damer i små båter, og vinker enda gladere til dem. Men nå ser jeg stadig oftere damer med fast grep om roret på store båter, og jeg vinker og vinker. Jeg har fortsatt ikke blandet vitenskapens metoder inn i dette her, men jeg er da helt sikker på at det er flere damer som kjører båt nå.

Hegnar sier mye rart i innlegget sitt i Finansavisen lørdag 21. juli 2018. Han sier at nyere forskning viser at 100 % av de som kjører vannscootere er menn. Altså 0 % damer. Jeg tror Hegnar har falt av et par lass på veien, han forteller ikke hvilken forskning som har avdekket denne ”sannheten”. Jeg kan i hvert fall avsløre at jeg siste år har sett hele to damer på vannscooter, jeg har sikkert sett en liten haug med mannfolk og jeg har sett mange jeg ikke vet om er mann eller dame. Men min forskning viser at det er langt flere enn null prosent damer på vannscootere.

Hegnar, jeg er ikke ferdig med deg. Du sier at, og hold deg fast her, det er ikke til å tro: ”Mannen er, rett og slett, bedre med navigering, oversikt og forståelse av vind og vær. Det er medfødt.” Dette er ordrett sitat, fra Hegnars egen kommentar i egen avis! Jeg dævver! Nå gjør jeg jo ikke det, men jeg sitter med høy puls, sinnerødmende topp og med vissheten at jeg, en vaskekte dame uten doping, er flink til å kjøre båt. Jeg tør påstå, bedre enn de fleste mannfolk.

Sånn! Nå er det sagt. Puh. Puls ned, refleksjon og klokskap frem. Sannheten er vel at jeg har tørt å prøve meg. Når jeg skal legge til i en trang havn, tenker jeg at jeg kan prøve igjen om jeg ikke får det til på første forsøk, det gjør alle, til og med menn. Jeg har trent mye på å kjøre båt, det gjør meg flink. Jeg har satt meg inn i regler, tatt D5L, populært kalt «kystskipperen», jeg kan navigere. Hegnar! Det man øver på blir man flink til. Man blir ikke født med en ferdigtrent hjerne. Man lærer mens man lever.

Og når du nevner Kong Harald, jeg er ganske sikker på at han fikk langt mer seiltrening i barndommen og ungdommen enn Dronning Sonja, og skal jeg gjette videre fikk han nok mer oppmuntring også, fordi han er mann. Så jeg, Hegnar, har bestemt meg for mange år siden, at jeg skal være et forbilde. Hun som tør å kjøre båt. Det er det det handler om.

En oppfordring til slutt, Hegnar, slutt å skrive vrøvlete og begynn å heie på jentene, ingen er tjent med det tullet der!

Tekst: Ann Iren Ødeby


Faksimile fra Finansavisen, 21 juli 2018 (Ja, det er faktisk sant!)

LagreLagre

LagreLagre

Annonser

Nei, det er ikke kaldt å bo i båt!

”Er det ikke kaldt å bo i båt?” Alle spør om det. ”Jeg skjønner at det er fint om sommeren, altså, men vinteren, hvordan holder du varmen?”

Tenk på huset ditt, eller leiligheten din. Ganske stor plass, selv om du helt sikkert synes det er litt for lite, men det er faktisk ganske mange kubikk med luft som skal varmes opp for at du ikke skal fryse. I en båt er det lavere under taket, og det er mye mindre gulvareal. Altså mindre luft å varme opp. Det er klart det kan være litt kaldere i en båt, de fleste båter er ikke veldig godt isolerte i skroget, og kanskje ikke lagd for å brukes hele året og til bolig, men det tar ikke så veldig lang tid å varme opp. Mitt hemmelige våpen har vært en liten vedovn. Vel, ikke så veldig hemmelig heller, det luktet hyttetur i påskefjellet rundt hele skuta mi om vinteren.

Jeg sier at mitt våpen ”har vært en liten vedovn”. For et par år siden kvittet meg med min tredje båt, Leyla, og med den min første båtvedovn. Jeg har fortsatt litt kjærlighetssorg for Leyla, vi var sammen i flere år, i tykt og tynt, varmt og kaldt.


Leyla, min trofaste følgesvenn.

Sammen med kjæresten, for det var jeg så heldig å få for noen år siden, har jeg kjøpt min fjerde båt. En seilbåt som vi har brukt mer enn ett år på å gjøre til oslofjordens vakreste og mest spesielle, smekre, svarte svane, og i disse dag jobber vi med å sette inn en vedovn også i henne, før vinteren setter inn. Men mer om den skjønnheten en annen gang.


En sånn liten tass holdt meg varm flere år.

Å fyre med ved i båt er litt likt å fyre med ved i et hus eller en leilighet, men ikke helt. Jeg kan for eksempel ikke gå innom en bensinstasjonen og kjøpe en liten sekk ved til helgens peis-og-ost-og-vin-hygge. De vedkubbene er altfor lange. En båtvedovn er gjerne mye mindre enn en husvedovn. Men om jeg kjøper en vedsekk får jeg varme og glede av kubbene minst to ganger. I tillegg til å bære sekken om bord, må jeg nemlig sage hver eneste en av dem i to, og kløyve dem i tillegg. Varmen fra saging er nesten like effektiv som varmen fra en glødende vedovn, det har jeg erfart mange ganger. Jeg har forresten en øks i båten, det er det kanskje ikke alle som har, men jeg bruker min båtøks mye, til de underligste ting, ikke bare til vedkløyving. Men det har jeg ikke tenkt å si noe mer om akkurat nå.

Å skaffe ved er som sagt en sak for seg selv når man bor i båt. På øya mi, der jeg hadde båtplass de første seks årene, var det også en båtslipp, det var faktisk to båtslipper, men den ene båtslippen var absolutt ikke aktuell i denne sammenhengen. På båtslippen jeg snakker om er det en kappkasse. Der har jeg fått lov til å gå og ta rester, som likevel skulle kastes. Resultatet var at jeg skaffet min deilige, lune vinterbåtvarme ved hjelp av teak, eik og andre svært så edle tresorter. Det føltes rart å fyre med slike tresorter, men hva skulle jeg gjort? Kappet skulle kastes uansett, og harde tresorter gir mye og god varme.

Vår nye båtvedovn er en mini-vanlig ovn, med steiner i som holder på varmen lenge, på utsiden er den laget av solid støpejern. Den forrige var i stål, uten noen elementer som holdt på varmen. Men den ga til gjengjeld varme umiddelbart. Det fineste jeg vet en kald vinterdag er å sette på kaffe, fyre i ovnen og sitte og se på flammene mens kaffen varmen kroppen og vekker hodet. Hvis jeg kastet inn en liten kubbe for mye kunne ovnen bli rødglødende fra rett over båtovn-knærne til rett under pipegjennomføringen. Skremmende og fascinerende, og kanskje ikke helt etter brannvesenets retningslinjer. Men sannheten er, folkens, dere som tror det er kaldt å bo i båt, at jeg ofte måtte sette opp dører og vinduer når jeg fyrte i båt-ved-ovnen min. 20 kalde minusgrader ute klarte ikke å holde unna den intense, herlige varmen fra en rødglødende ovn. Og for dere som lurer på om det også er fuktig om bord. Nei! Det er ikke fuktig i en båt som holdes temperert, ikke i de båtene jeg har hatt i hvert fall.

Nå gleder jeg meg til å snart kunne fyre opp i vår splitter nye minivedovn, om bord i vår nye skjønnhet, The Black Pearl. Jeg venter bare på vinteren, sommeren 2018 har vært altfor varm for en som elsker sin båt-ved-ovn.

Annonser

Tjolahopla båt – hva skjedde?

Fra sommeren 2010 har jeg levd mye av livet mitt på havet, altså rundt 8 år nå. Jeg har sittet mange ganger på et bakdekk eller en brygge og sett på det svarte havet, det blåe havet, det grønne havet, men for det meste synes jeg havet er ganske grønn-blå-grått, ofte med mest blått. Men noen ganger kan havet vært gull, sølv, bronse eller ibenholt. Men jeg må nesten presisere, mitt hav er indre Oslofjord, og for mange er ikke det hav godt nok, men det er mitt hav!

Jeg er oppvokst i innlandet. Det er minst en halvtime å kjøre til sjøen, og da jeg vokste opp på 70-tallet var det mye mer, kanskje tre kvarter, og vi reiste aldri til sjøen. Vi brukte innsjøene. De var små og trygge, og det var aldri store bølger eller store båter der. De største båtene var kanskje 16-17 fot, og hadde motorer som av og til kunne trekke opp et lett, lite barn på vannski. Det var slutt på vannski da vi ble ungdom.

Men tilbake til 2010, et viktig år i livet mitt. Av en eller annen uforklarlig grunn, kanskje jeg finner en forklaring hvis jeg tenker mye på det, men nå skjønner jeg ikke helt hvorfor, men altså, jeg flyttet om bord i en båt. Det begynte med en telefonsamtale med en venninne, jeg vet ikke hvem som sa det først, men vi hadde så forferdelig lyst på båt, begge to, uten at jeg kunne se helt hvor det kom fra.

Vi kjøpte Heas, en 23 fots plastsnekke, i Kristiansand to dager etter. Og tre uker senere kom Heas til Oslo på lastebil. Det var fredag 16. april, rundt 10 grader og lettskyet vær. Jeg var spent og utålmodig, og hadde et skinnende nytt båtførerbevis i lommen. Jeg satte nøkkelen i for å starte opp, men forsto lite av alle knappene og instrumentene. Ikke det at det var så mange av dem, de var bare uvante for meg, helt ulikt en bil. Jeg ringte selgeren og fikk en rask opplæring på telefon. Jeg visste jo ikke at man måtte trykke på en knapp for å stoppe motoren, at man ikke bare kunne vri nøkkelen tilbake. Det var en bratt men lykkerusfylt læringskurve. Så kjørte jeg av gårde, bare minutter etter at båten var på vannet. Jeg reiste til Sandvika den første turen. Hvilken fantastisk, berusende opplevelse.

De kommende dagene og ukene var jeg bare i båten. Den var bitteliten, hadde ikke ståhøyde inne, og toalettrommet var så lite at jeg måtte rygge inn. Men jeg elsket det. Det var kalde dager i april, og enkelte dager våknet jeg av kulden. Ute lå isen som et slushlag på vannet. Jeg hadde ingen luksus om bord. Men jeg elsket det fortsatt.

1. juli, bare to og en halv måned senere hentet jeg stålbåten Shanty, hun var hele 30 fot lang. Trefotssyken kom raskt og kraftig og jeg gikk opp syv fot. Jeg ville bo i båt. Det var et herlig kultursjokk å komme om bord i min første bobåt. Jeg brummet inn på brygga ved hjelp av Lister-motoren, og i løpet av få timer var jeg på besøk i nabobåten og ble kjent med en liten gjeng båtnaboer. Den første kvelden i mitt nye båthjem ble jeg altså kjent med flere naboer enn jeg hadde blitt kjent med i alle de syv årene jeg hadde bodd i leiligheten min på Grünerløkka i Oslo. Jeg var i ekstase. Jeg var nyforelsket i Shanty, brygga, sjøen og båtlivet. Og kjærligheten var solid.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre