Er det kaldt å bo i båt? Isolasjonsprosjektet.

Etter en ufrivillig periode som landkrabber er vi som sagt tilbake i vårt rette element, i båten på sjøen. Men i en annen båt denne gangen. Jeg bodde i mange år alene i aluminiumsmotorbåten min, Leyla, før jeg møtte kjæresten. Vi solgte begge våre båter og kjøpte Perlen sammen.

Timer med frustrasjon, overforbruk av penger, umenneskelig arbeidsinnsats, svette, tårer og veksling mellom håpløshet og entusiasme er tilbakelagt, og Perlen har blitt til en herlig, skinnende, blank, sortlakkert bolig for to voksne og en hund. Vel, dette er nesten sant. Vi har fortsatt et lite stykke vei å gå, jobben er ikke helt ferdig. I motsetning til de fleste andre flyttet vi ombord i båten omtrent da vinteren ankom med hvitt rim på bryggene og kuldegrader over alt. Etter et par måneder om bord har kampen mot kuldegradene resultert i intensivering av prosjekt isolasjon. Mange båter er ikke særlig godt isolert i skroget, og de er slett ikke isolert for vinterbruk i kalde Norge.

I min gamle båt, Leyla, var det isopor rund baut, og kondensen rant ned langs veggene og landet i kjølen hvor en automatisk pumpe tok hånd om den. Det var lufting hele veien, og rundt om i skapene så jeg rett inn i isoporen flere steder uten at det gjorde noe som helst. Isoporen var sikkert tre-fire cm tykk og isolerte ganske fint. Men på Perlen vil vi selvfølgelig satse mer miljøvennlig, og har gått til innkjøp av en kjemperull med tynn isolasjonsduk av den bærekraftige sorten. Den er 6,5 millimeter tykk, men produsenten mener den skal isolere like godt som ti cm tykk glava på grunn av en reflekterende hinne. På brygga går diskusjonen , og naboenes meninger veksler mellom grenseløs hylling av den magiske folien til vantro hoderisting. Det kan da vel ikke isolere om det er så tynt? Hvis det høres ut som det er for godt til å være sant, er det det! Ferdig snakka!

Men kjæresten og jeg er ikke ferdig snakka, vi tror på magien, og nå er store deler av rullen montert på tak og vegger. Det har imidlertid gått litt i stå nå, og jeg har mistet litt av det motet jeg var innhyllet av da prosjektet ble initiert. Selv om mye er limt opp har de hvite, lekre himlingsplatene stått lagret en god stund nå. Det er rett og slett litt skummelt å montere dem opp igjen. Skal det være lufting, altså spalter på hver side, slik at luften sirkulerer fritt mellom isolasjon og takplater? Vil ikke det gjøre at isolasjonsevnen forsvinner? Jeg vil ikke gjør det feil! I den forrige båten min tok jeg ingen avgjørelser på hvordan isolasjonsmysteriet skulle løses, der var det bare på plass og det fungerte.

Men mens jeg skriver dette fra Perlens salong, titter jeg opp på det sølvskimrende taket. Isolert men ikke isolerende uten en himlingsplate å reflektere på. Kuldegradene stanger mot skutesida, vedovnen jobber hardt og hunden er glad den har polare gener under pelsen, og jeg bestemmer meg for å gå i gang igjen. 6,5 millimetertykk miljøisolasjon skal få følge av takplater å reflektere på, og skal jeg finne ut om magien virker.

Og så til dere som ikke kan la være å spørre om det er kaldt å bo i båt: Nei, ja, altså, det er vel omtrent like kaldt i Perlen om morgenen som det er i et uisolert hus. Kalde føtter på gulvet, raske skritt med nakne føtter inn på badet, der er herlig varmt. Men etter at flammene har nippet på vedkubben en stund, og kaffen er varm og klar i den brune koppen, er jeg også varm, i hele kroppen og med et glødende i hjerte for båtlivet. Tenk å være så heldig å bo i båt. Nå skal det jammen isoleres!

Fortsettelse følger, folkens.

Epilog: Etter en intens økt på rundt en halvtime gikk drillen tom for strøm. Ganske fornøyd sitter jeg nå atter i salongen og nyter resultatet – én takplate montert.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.