Måned: november 2018

Vi har fått oss hund. En skipshund. Jeg vet ikke om det var helt gjennomtenkt, i hvert fall ikke fra min side, men etter snart ett år har hun blitt et veldig kjært medlem av vår lille flokk. Selv om jeg har vært god venn med flere hunder opp gjennom tiden, har jeg aldri hatt en helt egen hund, og det er litt av en overgang. Det er litt som å ha barn, men likevel ikke. Den største forskjellen, bortsett fra all kosen og hyggen hjemme, er at jeg ikke lenger kan gjøre akkurat det jeg vil, som å reise bort uten å planlegge det. Vi kan nesten ikke gå ut og spise eller gå på kino, for vi får så vondt av henne hvis hun skal være alene mer enn et par timer.

Skipshunden Nova på dekk.

Heldigvis har Nova favoritthundevakten Ida som takk og lov bor på land. Det er veldig bra, for nå som Nova også har mønstret på Perlen er livet litt strevsomt for en liten hund. Det er skumle leidere og rom i bevegelse over alt. Når Nova ser Ida skjønner hun at hun får en dag eller to på land, sammen med snilleste Ida som er like glad i å gå turer som Nova. Oh lykke.

Nova var en ganske motvillig båtboer i starten, men etter hvert er hun litt mer utforskende og opplever glimt av glede. Hun har fått sitt eget rom, det hadde hun ikke på hytta. På hytta er det bare to soverom, og Perlen har hele tre. Nova ble forresten ikke tildelt rommet sitt, så “fått” er feil å si, hun gikk selvsikkert inn, hoppet opp i sengen og ble der. Ikke til å rikke. Når hun blir tvunget til å bo i båt, skal hun i det minste ha et eget soverom!

Å komme seg ut og inn av en seilbåt kan være en utfordring for den beste. Klatring opp i båten og fire stupbratte trinn inn gjør at dårlige knær, ubalanse og høy promille i verste fall kan ende med ufrivillige bad. Men at vår egen lille Nova, raceren og skogens dronning, skulle være av de som ikke enkelt og greit jumper ombord, kom som en liten overraskelse. I skogen løper hun som en prosjektil og lar seg ikke stoppe av verken store steiner, bratte heng eller stier i 45 graders vinkel med røtter på kryss og tvers. Men en liten trapp inn i båten er uoverkommelig. Hun nekter å gå både opp og ned. Hun må løftes, og selv om hun ikke synes det er en optimal løsning heller, aksepterer hun det på et vis. Mat, drikke, kos og varme er der nede, det forstår hun.

Jolla er ikke Novas beste venn enda, men vi jobber med saken og kjører stadig små turer i nabolaget. Men det å skulle stappes inn i en trang redningsvest og tvinges opp i en bitteliten, ustabil, dum gummijolle er helt uforståelig for Nova. Hun synes livet på land, uten bånd, er det beste. Nova er tøff, og blir alltid med på det hun ikke egentlig tør, så lenge menneskene hennes er med. Så lidelsesfylte jolleturer blir det, med landkjenning og tur som belønning.

En gjespende hun er ikke nødvendigvis trøtt, men ubekvem.

Fordi vi var ufrivillige landkrabber et års tid var Nova en hyttehund nesten hele det første leveåret. Hun løp rundt på stor tomt, stjal gnagebein fra nabohunden og opplevde ikke et eneste problem i hele verden. På brygga stjeler hun ett og annet løst fortøyningstau, og veden vår som står på dekk, og brygga er til tider dekket med små flis. Hun blir mer og mer en båthund heldigvis, for livet til Nova blir i all hovedsak maritimt fremover.

At det å ha hund skaper kontakt gjelder også for båtboere. Nova har funnet en eldre venninne på brygga. Lucy er en bestemt dame og aksepterer Nova fordi hun får den respekten hun knurrende krever. Nova er ett år og Lucy 7, og Lucy aksepterer ikke noe annet enn å være sjefen. Når Nova har akseptert det er hundelivet på brygga en fredelig fryd. Hunder og hundeeiere møtes på bryggekanten i slåbrokk, tøfler og dunjakke eller heldekkende varmedress med ingenting under, men med kaffekoppen i hånda og herlige, maritime samtaler. Brygga vår er velsingnet med en herlig lav terskel, nesten alt er greit bare to og firbente oppfører seg hyggelig og høflig, og det gjør vi på brygga vår.

Etter en tid på land har vi nå inntatt båtlivet igjen for alvor. Jeg tror det er, som de fleste situasjoner man ikke selv har valgt, sånn at man holder ut når man må. Men når jeg nå er tilbake dit hvor jeg vil være og bo er det nesten umulig å forstå at jeg faktisk har holdt det ut. Nå fatter jeg ikke at noen kan bo mer enn noen dager på land av gangen.

Tilbake til saltvannet.

Jeg har selvfølgelig hatt det ganske fint i hytta denne tiden. Vi bor i Norge, hvor selv den enkleste fritidsbolig har luksuriøs boligstandard sammenlignet med ganske mange andre land i verden. Vi har fyrt i peisen, laget god mat og har drukket ett og annet glass med god vin. Vi har rett og slett levd et godt liv. Menneskets evne til omstilling er imponerende. Jeg elsker å bo i båt fordi jeg er innstilt på det, og har bodd på hytta fordi jeg også har vært innstilt på det. Men nå. Nå er jeg ikke innstilt på å bo i noen hytte. Nå er det båtlivet for alle penga. Og det er slett ikke vanskelig å tilpasse seg båtlivets utfordringer og gleder igjen. Hurra!

Så vidunderlig kan sjøen være om vinteren.

Frihetsfølelsen båtlivet gir, er helt spesiell. De fleste jeg møter er dypt fascinert ved tanken på å bo i en båt hele året rundt. Være en liten rebell. Bo billig. Kvitte seg med unødvendige ting, reise på  ferie uten å måtte pakke, vi har jo med hele hjemmet. De spør og graver, er det kaldt, er det rått? De nikker anerkjennende til alle historiene om kos, hygge, vedfyring og t-skjorteføre innendørs på vinteren, og sier de skulle virkelig ønske de kunne bodd i båt de også. Men nesten ingen tar skrittet ut og fullfører drømmen. Det er like greit, så er det god plass til oss som har tatt konsekvensen av drømmene våre og blitt helårsbåtboere.

Noe av det som gjør meg aller gladest ved båtboertilværelsen er å sette foten på brygga og kjenne lukta fra sjøen. Det bobler innvendig, hver eneste gang. Akkurat den følelsen hadde jeg glemt litt når jeg igjen har flyttet ombord. Det er som hver eneste brygge er et lite, uavhengig land. Her er det vi, båtboerfolket som regjerer, og vi har et bittelite anarkistisk samfunn her. Det fungerer faktisk.

Jeg savner jolleturene. Før bodde jeg og båten min på en øy hvor jeg var jeg avhengig av noen få minutters jolletur for å komme meg inn til verden rundt. I den varmere årstiden har jeg gjerne tatt en liten tur i jolla mi, Gulosten (den er gul, ja), bare for å være enda nærmere sjøen. Jeg kjører sakte bortover med den ene hånda på gassen og den andre slepende i det kjølige sjøvannet. Det er vidunderlig. Sommeren er tiden hvor livet er enkelt og kan leves ute på dekk og på tur. Men vinteren altså! Det er magisk. På de kaldeste vinterdagene når vinden biter i huden, gjennom lag av ull og fornuftige jakker, er jolla min beste venn. Ombord i den forsvinner alt dette. Jeg merker det ikke. Det har jeg lurt på mange ganger, hvordan det kan være sånn. Jeg kan gå ombord med frost i nakken, men kjenner det ikke lenger når føttene balanserer på den gyngende jolledørken. (Heter det forresten dørken i en jolle? Det må jeg finne ut av senere.)

Vinterjolle, fra mitt tidligere båtliv. Før Gulosten.

Nå har vi kun en liten gummibåt hengende bak hekken på Perlen, og det holder ikke. Jeg skal nok veldig snart ta et skippertak på Gulosten og gi henne den omsorgen hun trenger for å komme seg på vannet. Nå ligger hun som en skamplett på hytta. Selv om jeg ikke lenger er avhengig av de daglige jolleturene fortjener Gulosten saltvann under kjølen og motor på hekken.

Det går an å nyte livet i en gummijolle, mens vi venter på Gulosten. 

Da jeg for mange år siden flyttet ombord i en båt vente jeg meg raskt til å være i båten, og merket nesten ikke bevegelsene etter bare kort tid, men hver gang jeg gikk på land beveget verden seg en liten stund. Etter nøyaktig ni måneder som båtboer sluttet verden å gynge. Som om syklusen til fosteret i magen følger oss hele livet. Og etter nøyaktig ni, ufrivillige, måneder på land begynte verden igjen å gynge etter en tur i båt. Nå har endelig jeg tatt fatt på første del av de ni månedene som skal ta meg tilbake til den trygge, duvende livmortilværelsen. For en lykke!