Å borde en båt igjen.

Etter en tid på land har vi nå inntatt båtlivet igjen for alvor. Jeg tror det er, som de fleste situasjoner man ikke selv har valgt, sånn at man holder ut når man må. Men når jeg nå er tilbake dit hvor jeg vil være og bo er det nesten umulig å forstå at jeg faktisk har holdt det ut. Nå fatter jeg ikke at noen kan bo mer enn noen dager på land av gangen.


Tilbake til saltvannet.

Jeg har selvfølgelig hatt det ganske fint i hytta denne tiden. Vi bor i Norge, hvor selv den enkleste fritidsbolig har luksuriøs boligstandard sammenlignet med ganske mange andre land i verden. Vi har fyrt i peisen, laget god mat og har drukket ett og annet glass med god vin. Vi har rett og slett levd et godt liv. Menneskets evne til omstilling er imponerende. Jeg elsker å bo i båt fordi jeg er innstilt på det, og har bodd på hytta fordi jeg også har vært innstilt på det. Men nå. Nå er jeg ikke innstilt på å bo i noen hytte. Nå er det båtlivet for alle penga. Og det er slett ikke vanskelig å tilpasse seg båtlivets utfordringer og gleder igjen. Hurra!


Så vidunderlig kan sjøen være om vinteren.

Frihetsfølelsen båtlivet gir, er helt spesiell. De fleste jeg møter er dypt fascinert ved tanken på å bo i en båt hele året rundt. Være en liten rebell. Bo billig. Kvitte seg med unødvendige ting, reise på  ferie uten å måtte pakke, vi har jo med hele hjemmet. De spør og graver, er det kaldt, er det rått? De nikker anerkjennende til alle historiene om kos, hygge, vedfyring og t-skjorteføre innendørs på vinteren, og sier de skulle virkelig ønske de kunne bodd i båt de også. Men nesten ingen tar skrittet ut og fullfører drømmen. Det er like greit, så er det god plass til oss som har tatt konsekvensen av drømmene våre og blitt helårsbåtboere.

Noe av det som gjør meg aller gladest ved båtboertilværelsen er å sette foten på brygga og kjenne lukta fra sjøen. Det bobler innvendig, hver eneste gang. Akkurat den følelsen hadde jeg glemt litt når jeg igjen har flyttet ombord. Det er som hver eneste brygge er et lite, uavhengig land. Her er det vi, båtboerfolket som regjerer, og vi har et bittelite anarkistisk samfunn her. Det fungerer faktisk.

Jeg savner jolleturene. Før bodde jeg og båten min på en øy hvor jeg var jeg avhengig av noen få minutters jolletur for å komme meg inn til verden rundt. I den varmere årstiden har jeg gjerne tatt en liten tur i jolla mi, Gulosten (den er gul, ja), bare for å være enda nærmere sjøen. Jeg kjører sakte bortover med den ene hånda på gassen og den andre slepende i det kjølige sjøvannet. Det er vidunderlig. Sommeren er tiden hvor livet er enkelt og kan leves ute på dekk og på tur. Men vinteren altså! Det er magisk. På de kaldeste vinterdagene når vinden biter i huden, gjennom lag av ull og fornuftige jakker, er jolla min beste venn. Ombord i den forsvinner alt dette. Jeg merker det ikke. Det har jeg lurt på mange ganger, hvordan det kan være sånn. Jeg kan gå ombord med frost i nakken, men kjenner det ikke lenger når føttene balanserer på den gyngende jolledørken. (Heter det forresten dørken i en jolle? Det må jeg finne ut av senere.)


Vinterjolle, fra mitt tidligere båtliv. Før Gulosten.

Nå har vi kun en liten gummibåt hengende bak hekken på Perlen, og det holder ikke. Jeg skal nok veldig snart ta et skippertak på Gulosten og gi henne den omsorgen hun trenger for å komme seg på vannet. Nå ligger hun som en skamplett på hytta. Selv om jeg ikke lenger er avhengig av de daglige jolleturene fortjener Gulosten saltvann under kjølen og motor på hekken.


Det går an å nyte livet i en gummijolle, mens vi venter på Gulosten. 

Da jeg for mange år siden flyttet ombord i en båt vente jeg meg raskt til å være i båten, og merket nesten ikke bevegelsene etter bare kort tid, men hver gang jeg gikk på land beveget verden seg en liten stund. Etter nøyaktig ni måneder som båtboer sluttet verden å gynge. Som om syklusen til fosteret i magen følger oss hele livet. Og etter nøyaktig ni, ufrivillige, måneder på land begynte verden igjen å gynge etter en tur i båt. Nå har endelig jeg tatt fatt på første del av de ni månedene som skal ta meg tilbake til den trygge, duvende livmortilværelsen. For en lykke!

Annonser

9 kommentarer til «Å borde en båt igjen.»

  1. Vidunderlig! Godt at dere er i water igjen. 😄

    Det å ikke egentlig merke vinterkulda når du er ombord i jolla minner meg om å ikke egentlig merke kulda på vei til og fra utesenga i bare pysjen. Det er litt magisk.

  2. Ble båtliv på meg og. I en helt annen forstand. Sjarkliv på jakt etter torsken. Lykke til på havet igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.