Forfatter: Ann Iren Ødeby

Å eie en båt er for det meste veldig fint, men av og til går det ikke helt som man verken ønsker eller planlegger. Etter noen år med mye fiksing og ordning var planen å legge ut på en ukes ferietur med stas-skuta, The Black Pearl. Pakket og klare var vi, det vil si, vi pakker jo ikke, alt er med, men så, kabom! Lekkasje!

Vannet renner sakte, men akk så sikkert inn.

En gjennomføring med en liten propell som måler hastigheten Perlen gjør gjennom sjøen fant det for godt å slippe inn sjøvann. Først bare noen udramatiske dråper, så noen flere dråper, og etter at co-kaptein, kjæresten, forsøkte å stramme litt på elendigheten ble det klart at det ikke var mangel på stramming som var problemet. Vannet begynte å fosse inn og pulsen steg ganske så raskt. Jeg var på båtkjørerjobben min da jeg fikk telefon fra kjæresten. Kom NÅ! var ordren. Og vips, var jobbebåten Undine gjort om til en superduper redningsbåt. Litt som supermann i telefonkiosken.

Perlen taues mot landsetting.

Men som kjent, en ulykke skjer sjelden alene, og Perlen gikk ikke i gear da vi i den opphetede situasjonen skulle kjøre henne rundt bryggesystemet og bort til den ventende krana i båthavna, som egentlig hadde tatt helg. Da fikk Undine virkelig prøvd seg som en sjøens redningskvinne. Hun tok lydig imot tauet fra Perlen, og sammen trakk vi det synkende skipet rundt brygger og inn i selene som hang i krana krana. Puh! Reddet!

En perle i stroppen.

Og skrekk og gru, det viste seg at den lille propellen bare var å pirke ut med en liten finger, og tanken på vannstrømmen som ville kommet inn hvis den hadde falt ut mens Perlen lå i vannet var mildt sagt skremmende. Men pytt sann, det gikk bra. Eller?

Etter en liten flyvetur var Perlen trygt på land, men manglende løftemerker gjorde at giveren til ekkoloddet havnet under stroppen, og ble ødelagt. Så altså, ett problem til. Og hvor får man tak i givere og gjennomføringer en fredag ettermiddag, når nesten all båtbutikkene har lørdagsfri? Det gjør man ikke.

En båt uten vann under kjølen, er en båt, men…

Rett før Perlen begynte å lekke alvorlig hadde vi observert en aldri så liten lekkasje fra akslingen, altså den stangen propellen sitter på. Stangen går jo fra innsiden av båten og ut, og en pakkboks skal sørge for at vannet holder seg på utsiden. Så derfor, ny pakkboks ble innkjøpt, det var like greit å montere den mens Perlen allerede lå på land, en flue til i samme smekk. Og du verden så mye man lærer om båtdeler når man må. Pakkboks, det hadde jeg aldri hørt om før. Men som sagt så gjort, ny pakkboks ble dyttet, skjøvet og truet på plass. Vi hadde valgt en oljefylt en, og fylte derfor opp pakkboks-olje-beholderen med… olje. Men akk. All oljen havnet på asfalten under båten. Så vips. Enda et nytt problem var et faktum (nå var vi litt lei, og begynte å slutte å kalle problemene våre for utfordringer, de er problemer. Basta!)

Men hvorfor holdt ikke pakkboksen på oljen? To årsaker. Da pakkboksen ble truet på plass ble en simring, altså en pakning, skadet, men det burde ikke vært nok til at oljelekkasjen ble så massiv. Vi undersøkte derfor akslingen, og der var synderen. Akslingene, altså stangen med propell i enden, var slett ikke pen, den var ripete, gropete og helt umulig å gjøre tett med en pakkboks. Så den måtte selvfølgelig byttes, den også. Og flaks over all flaks, de hadde én igjen i butikken. Men noen av kraterne i akslingen var forårsaket av en liten djevel, en settskrue på en klemflens, som hadde satt seg fullstendig og dønn fast. Den var ikke til å rikke, men den måtte ut. Settskrue på klemflens i pakkboks, helt komplett ukjente begreper for meg før denne uka. Og nå var den vårt aller verste PROBLEM! Kjæresten tok klemflens og settskrue under armen og reiste ut i verden på jakt etter løsningen. På et skrotnisseverksted langt inn i de dype skoger fant han to brødre som kanskje kunne være løsningen på våre problemer. Nei! sa den ene broren. Denne skruen sitt så fast at den for alltid vil sitte der, det er umulig å få den ut. Duknakket, skuffet og fortvilet var kjæresten i ferde med å snu på hælen og gå videre i jakten på løsning. Men, sa broren, vi kan borre nytt høl, ved siden av. Vips, nytt problem løst på magisk vis, og jeg hadde lært noe om enda flere båtdeler. Kanskje dette var et tegn på at hellet begynte å snu?

En skrotnisse og trollmann.

Pakkboks, aksling og propell er på plass igjen!

Du kan jo selv tenke deg at dagene gikk som bare det. Det som var tenkt å være to, tre dager på land, ble litt over en uke. Skrekk og grusomme gru, så dyrt det ble, men omsider kom dagen da Perlen skulle ut igjen. Men vi hadde ett problem til å ta tak i. Hvorfor gikk ikke damen i gear da vi skulle ha henne på land? Vi prøvde gearet litt inn og ut, og bak og fram, og det virket tilsynelatende, problemene fra uken før så ut til å være borte, helt til et lyst hode sa at propellen skal stå fast når båten står i gear, det gjorde den ikke. Den gikk like lystig rundt. Det er vel unødvendig å si at flere enn ett hjerte sank i brystet på forsamlingen. Men det lyse hodet kom med et forslag til, vi må jo prøve å starte motoren for å sjekke om det virkelig ikke fungerer. Som sagt så gjort, og en innretning med hageslange, trakt og diverse annet ble ført opp til kjølevannsinntaket på den strandede Perlen og motoren ble startet. Og jippi! Gearet fungerte! Det var bare det at det ikke fungerte som forventet uten å starte motoren fordi det var hydraulisk. Ny kunnskap inn i et slitent hode, hydraulisk gear!

En flytur for meg og Perlen.

…og endelig med vann under buken.

Så da! Endelig! Stroppene ble ført rundt den runde Perle-kroppen og maskinen ble startet. Brumbrum, Perlen føk til værs, og jeg fikk lov til å sitte på. Perlen går både til vanns og til værs. Med skrekkblandet fryd ble Perlen og jeg svingt rundt til vi endelig, endelig, endelig fikk vann under kjølen igjen. Og hun var tett. Som en potte. Gode fine båten, med gear som virker. Og hvorfor det ikke virket da hun skulle opp? Vi vet ikke helt, kanskje en kabel i klem, eller noe annet mekanisk. Båter er lunefulle typer.

 

Etter en ufrivillig periode som landkrabber er vi som sagt tilbake i vårt rette element, i båten på sjøen. Men i en annen båt denne gangen. Jeg bodde i mange år alene i aluminiumsmotorbåten min, Leyla, før jeg møtte kjæresten. Vi solgte begge våre båter og kjøpte Perlen sammen.

Timer med frustrasjon, overforbruk av penger, umenneskelig arbeidsinnsats, svette, tårer og veksling mellom håpløshet og entusiasme er tilbakelagt, og Perlen har blitt til en herlig, skinnende, blank, sortlakkert bolig for to voksne og en hund. Vel, dette er nesten sant. Vi har fortsatt et lite stykke vei å gå, jobben er ikke helt ferdig. I motsetning til de fleste andre flyttet vi ombord i båten omtrent da vinteren ankom med hvitt rim på bryggene og kuldegrader over alt. Etter et par måneder om bord har kampen mot kuldegradene resultert i intensivering av prosjekt isolasjon. Mange båter er ikke særlig godt isolert i skroget, og de er slett ikke isolert for vinterbruk i kalde Norge.

I min gamle båt, Leyla, var det isopor rund baut, og kondensen rant ned langs veggene og landet i kjølen hvor en automatisk pumpe tok hånd om den. Det var lufting hele veien, og rundt om i skapene så jeg rett inn i isoporen flere steder uten at det gjorde noe som helst. Isoporen var sikkert tre-fire cm tykk og isolerte ganske fint. Men på Perlen vil vi selvfølgelig satse mer miljøvennlig, og har gått til innkjøp av en kjemperull med tynn isolasjonsduk av den bærekraftige sorten. Den er 6,5 millimeter tykk, men produsenten mener den skal isolere like godt som ti cm tykk glava på grunn av en reflekterende hinne. På brygga går diskusjonen , og naboenes meninger veksler mellom grenseløs hylling av den magiske folien til vantro hoderisting. Det kan da vel ikke isolere om det er så tynt? Hvis det høres ut som det er for godt til å være sant, er det det! Ferdig snakka!

Men kjæresten og jeg er ikke ferdig snakka, vi tror på magien, og nå er store deler av rullen montert på tak og vegger. Det har imidlertid gått litt i stå nå, og jeg har mistet litt av det motet jeg var innhyllet av da prosjektet ble initiert. Selv om mye er limt opp har de hvite, lekre himlingsplatene stått lagret en god stund nå. Det er rett og slett litt skummelt å montere dem opp igjen. Skal det være lufting, altså spalter på hver side, slik at luften sirkulerer fritt mellom isolasjon og takplater? Vil ikke det gjøre at isolasjonsevnen forsvinner? Jeg vil ikke gjør det feil! I den forrige båten min tok jeg ingen avgjørelser på hvordan isolasjonsmysteriet skulle løses, der var det bare på plass og det fungerte.

Men mens jeg skriver dette fra Perlens salong, titter jeg opp på det sølvskimrende taket. Isolert men ikke isolerende uten en himlingsplate å reflektere på. Kuldegradene stanger mot skutesida, vedovnen jobber hardt og hunden er glad den har polare gener under pelsen, og jeg bestemmer meg for å gå i gang igjen. 6,5 millimetertykk miljøisolasjon skal få følge av takplater å reflektere på, og skal jeg finne ut om magien virker.

Og så til dere som ikke kan la være å spørre om det er kaldt å bo i båt: Nei, ja, altså, det er vel omtrent like kaldt i Perlen om morgenen som det er i et uisolert hus. Kalde føtter på gulvet, raske skritt med nakne føtter inn på badet, der er herlig varmt. Men etter at flammene har nippet på vedkubben en stund, og kaffen er varm og klar i den brune koppen, er jeg også varm, i hele kroppen og med et glødende i hjerte for båtlivet. Tenk å være så heldig å bo i båt. Nå skal det jammen isoleres!

Fortsettelse følger, folkens.

Epilog: Etter en intens økt på rundt en halvtime gikk drillen tom for strøm. Ganske fornøyd sitter jeg nå atter i salongen og nyter resultatet – én takplate montert.

Vi har fått oss hund. En skipshund. Jeg vet ikke om det var helt gjennomtenkt, i hvert fall ikke fra min side, men etter snart ett år har hun blitt et veldig kjært medlem av vår lille flokk. Selv om jeg har vært god venn med flere hunder opp gjennom tiden, har jeg aldri hatt en helt egen hund, og det er litt av en overgang. Det er litt som å ha barn, men likevel ikke. Den største forskjellen, bortsett fra all kosen og hyggen hjemme, er at jeg ikke lenger kan gjøre akkurat det jeg vil, som å reise bort uten å planlegge det. Vi kan nesten ikke gå ut og spise eller gå på kino, for vi får så vondt av henne hvis hun skal være alene mer enn et par timer.

Skipshunden Nova på dekk.

Heldigvis har Nova favoritthundevakten Ida som takk og lov bor på land. Det er veldig bra, for nå som Nova også har mønstret på Perlen er livet litt strevsomt for en liten hund. Det er skumle leidere og rom i bevegelse over alt. Når Nova ser Ida skjønner hun at hun får en dag eller to på land, sammen med snilleste Ida som er like glad i å gå turer som Nova. Oh lykke.

Nova var en ganske motvillig båtboer i starten, men etter hvert er hun litt mer utforskende og opplever glimt av glede. Hun har fått sitt eget rom, det hadde hun ikke på hytta. På hytta er det bare to soverom, og Perlen har hele tre. Nova ble forresten ikke tildelt rommet sitt, så “fått” er feil å si, hun gikk selvsikkert inn, hoppet opp i sengen og ble der. Ikke til å rikke. Når hun blir tvunget til å bo i båt, skal hun i det minste ha et eget soverom!

Å komme seg ut og inn av en seilbåt kan være en utfordring for den beste. Klatring opp i båten og fire stupbratte trinn inn gjør at dårlige knær, ubalanse og høy promille i verste fall kan ende med ufrivillige bad. Men at vår egen lille Nova, raceren og skogens dronning, skulle være av de som ikke enkelt og greit jumper ombord, kom som en liten overraskelse. I skogen løper hun som en prosjektil og lar seg ikke stoppe av verken store steiner, bratte heng eller stier i 45 graders vinkel med røtter på kryss og tvers. Men en liten trapp inn i båten er uoverkommelig. Hun nekter å gå både opp og ned. Hun må løftes, og selv om hun ikke synes det er en optimal løsning heller, aksepterer hun det på et vis. Mat, drikke, kos og varme er der nede, det forstår hun.

Jolla er ikke Novas beste venn enda, men vi jobber med saken og kjører stadig små turer i nabolaget. Men det å skulle stappes inn i en trang redningsvest og tvinges opp i en bitteliten, ustabil, dum gummijolle er helt uforståelig for Nova. Hun synes livet på land, uten bånd, er det beste. Nova er tøff, og blir alltid med på det hun ikke egentlig tør, så lenge menneskene hennes er med. Så lidelsesfylte jolleturer blir det, med landkjenning og tur som belønning.

En gjespende hun er ikke nødvendigvis trøtt, men ubekvem.

Fordi vi var ufrivillige landkrabber et års tid var Nova en hyttehund nesten hele det første leveåret. Hun løp rundt på stor tomt, stjal gnagebein fra nabohunden og opplevde ikke et eneste problem i hele verden. På brygga stjeler hun ett og annet løst fortøyningstau, og veden vår som står på dekk, og brygga er til tider dekket med små flis. Hun blir mer og mer en båthund heldigvis, for livet til Nova blir i all hovedsak maritimt fremover.

At det å ha hund skaper kontakt gjelder også for båtboere. Nova har funnet en eldre venninne på brygga. Lucy er en bestemt dame og aksepterer Nova fordi hun får den respekten hun knurrende krever. Nova er ett år og Lucy 7, og Lucy aksepterer ikke noe annet enn å være sjefen. Når Nova har akseptert det er hundelivet på brygga en fredelig fryd. Hunder og hundeeiere møtes på bryggekanten i slåbrokk, tøfler og dunjakke eller heldekkende varmedress med ingenting under, men med kaffekoppen i hånda og herlige, maritime samtaler. Brygga vår er velsingnet med en herlig lav terskel, nesten alt er greit bare to og firbente oppfører seg hyggelig og høflig, og det gjør vi på brygga vår.

Etter en tid på land har vi nå inntatt båtlivet igjen for alvor. Jeg tror det er, som de fleste situasjoner man ikke selv har valgt, sånn at man holder ut når man må. Men når jeg nå er tilbake dit hvor jeg vil være og bo er det nesten umulig å forstå at jeg faktisk har holdt det ut. Nå fatter jeg ikke at noen kan bo mer enn noen dager på land av gangen.

Tilbake til saltvannet.

Jeg har selvfølgelig hatt det ganske fint i hytta denne tiden. Vi bor i Norge, hvor selv den enkleste fritidsbolig har luksuriøs boligstandard sammenlignet med ganske mange andre land i verden. Vi har fyrt i peisen, laget god mat og har drukket ett og annet glass med god vin. Vi har rett og slett levd et godt liv. Menneskets evne til omstilling er imponerende. Jeg elsker å bo i båt fordi jeg er innstilt på det, og har bodd på hytta fordi jeg også har vært innstilt på det. Men nå. Nå er jeg ikke innstilt på å bo i noen hytte. Nå er det båtlivet for alle penga. Og det er slett ikke vanskelig å tilpasse seg båtlivets utfordringer og gleder igjen. Hurra!

Så vidunderlig kan sjøen være om vinteren.

Frihetsfølelsen båtlivet gir, er helt spesiell. De fleste jeg møter er dypt fascinert ved tanken på å bo i en båt hele året rundt. Være en liten rebell. Bo billig. Kvitte seg med unødvendige ting, reise på  ferie uten å måtte pakke, vi har jo med hele hjemmet. De spør og graver, er det kaldt, er det rått? De nikker anerkjennende til alle historiene om kos, hygge, vedfyring og t-skjorteføre innendørs på vinteren, og sier de skulle virkelig ønske de kunne bodd i båt de også. Men nesten ingen tar skrittet ut og fullfører drømmen. Det er like greit, så er det god plass til oss som har tatt konsekvensen av drømmene våre og blitt helårsbåtboere.

Noe av det som gjør meg aller gladest ved båtboertilværelsen er å sette foten på brygga og kjenne lukta fra sjøen. Det bobler innvendig, hver eneste gang. Akkurat den følelsen hadde jeg glemt litt når jeg igjen har flyttet ombord. Det er som hver eneste brygge er et lite, uavhengig land. Her er det vi, båtboerfolket som regjerer, og vi har et bittelite anarkistisk samfunn her. Det fungerer faktisk.

Jeg savner jolleturene. Før bodde jeg og båten min på en øy hvor jeg var jeg avhengig av noen få minutters jolletur for å komme meg inn til verden rundt. I den varmere årstiden har jeg gjerne tatt en liten tur i jolla mi, Gulosten (den er gul, ja), bare for å være enda nærmere sjøen. Jeg kjører sakte bortover med den ene hånda på gassen og den andre slepende i det kjølige sjøvannet. Det er vidunderlig. Sommeren er tiden hvor livet er enkelt og kan leves ute på dekk og på tur. Men vinteren altså! Det er magisk. På de kaldeste vinterdagene når vinden biter i huden, gjennom lag av ull og fornuftige jakker, er jolla min beste venn. Ombord i den forsvinner alt dette. Jeg merker det ikke. Det har jeg lurt på mange ganger, hvordan det kan være sånn. Jeg kan gå ombord med frost i nakken, men kjenner det ikke lenger når føttene balanserer på den gyngende jolledørken. (Heter det forresten dørken i en jolle? Det må jeg finne ut av senere.)

Vinterjolle, fra mitt tidligere båtliv. Før Gulosten.

Nå har vi kun en liten gummibåt hengende bak hekken på Perlen, og det holder ikke. Jeg skal nok veldig snart ta et skippertak på Gulosten og gi henne den omsorgen hun trenger for å komme seg på vannet. Nå ligger hun som en skamplett på hytta. Selv om jeg ikke lenger er avhengig av de daglige jolleturene fortjener Gulosten saltvann under kjølen og motor på hekken.

Det går an å nyte livet i en gummijolle, mens vi venter på Gulosten. 

Da jeg for mange år siden flyttet ombord i en båt vente jeg meg raskt til å være i båten, og merket nesten ikke bevegelsene etter bare kort tid, men hver gang jeg gikk på land beveget verden seg en liten stund. Etter nøyaktig ni måneder som båtboer sluttet verden å gynge. Som om syklusen til fosteret i magen følger oss hele livet. Og etter nøyaktig ni, ufrivillige, måneder på land begynte verden igjen å gynge etter en tur i båt. Nå har endelig jeg tatt fatt på første del av de ni månedene som skal ta meg tilbake til den trygge, duvende livmortilværelsen. For en lykke!

Det føles som jeg har levd en fullstendig båtfri tilværelse i litt mer enn ett år. Båten vår har vært på land og vi har vært hytteboere med kronisk båtabstinens. Sjøen har vært for langt unna til at vi kan se den, båten har hatt luft under buken og jeg har ikke lenger saltkrystaller fra sjøsprut i håret.

Det kan være det er en liten unøyaktighet, det her. Jeg har nemlig jobbet som fergeskipper de to siste somrene, på verdens minste ferge. Den tar bare ti passasjerer. Undine går fra Alværn til Steilene, og de som kjenner geografien i dette området vet at det ikke kan sidestilles med å krysse verdenshavene. Det tar cirka tre minutter å forsere strekningen.

Om bord i fergen Undine. Jeg elsker å kjøre båt!

Men tenk å få lov til å være fergeskipper! Det er den aller beste sommerjobben jeg noensinne har hatt, og jeg går til jobb med et smil om munnen, hver gang. Det letter faktisk også litt på båtabstinensen, selv om min lille ferge ikke har overbygg, og dermed ikke byr på muligheten for å våkne om bord med bølgeskvulp få centimeter fra hodeputa. Men båt er båt, på et vis.

Passasjerene som sitter på med meg, sørger jeg for så godt som jeg kan. Jeg har billettveske og forsøker å holde en lett autoritær mine, men det er jeg litt usikker på om jeg får til, noen ganger smiler jeg så bredt at det nok ikke er spor av noe autoritært noe sted. Men jeg vil veldig gjerne være en trygg og bestemt, dog en ganske trivelig fergeskipper som svinger sine passasjerer trygt og elegant over det bittelille havstykket. Og får alle trygt over, selv om det blåser aldri så mye, eller sjøen bruser og bølger seg.

Fergeskipperjobben på Steilene på Nesodden innebærer uendelig mye mer enn bare å kjøre båten. Jeg jobber også med utleie av tre nydelige lokaler, og ordner og fikser og passer på at alle som er der har det så bra som mulig. Jeg vet hvilken del av jobben jeg liker aller best, det er å kjøre båt så klart, ingenting slår det. Når det har vært så varmt som det har vært i sommer, er det best å være ombord i Undine, cruise rundt i 5-6 knop. Hun fanger opp alle de små og svale vindpustene som finnes der ute en tropevarm sommerdag. Da kjenner jeg på en intens lykkefølelse, det er ikke noe sted i verden det er bedre å være.

På Steilene ser man sjøen fra alle rom, gjennom alle vinduer.

Det er en del av denne jobben som er veldig viktig, som jeg ikke var helt forberedt på at jeg verken skulle komme til å gjøre, eller at jeg skulle komme til å sette sånn pris på, det er å vaske toaletter, å fylle på dopapir, tørkepapir og såpe, og ikke minst søppeltømming. Ved første øyekast er det kanskje ikke det meste spennende av arbeidsoppgaver, men tenk deg et samfunn uten vaskefolk, søppeltømmere og annen renovasjon. Smittefare, gris overalt, søppel flytende rundt… Hvis jeg kommer ut til øyene og skal jobbe en dag, og det er fire-fem dager siden noen har vært på jobb, ser det rett og slett ikke ut. Det flyter av papir på gulvet og det som verre er, kan du skjønne det, at folk ikke tar opp etter seg? Vel, jeg gjør det jo for dere alle! Med en etter hvert ganske stor glede. Jeg vet jo selv at jeg sjelden tenker på hvordan toaletter ser ut, fordi det fungerer. Men hvis jeg derimot kommer til et toalett som ikke er særlig delikat og lekkert, da legger jeg merke til det, vær trygg, og det tror jeg alle gjør.

Vasketralla, med utsikt til sjøen (du ser den bak hekken).

Her forleden dag møtte jeg en særdeles trivelig mann på toalettet. Jeg var i full gang med vaskekosten, og han feide inn med elegant seiljakke. Så sa ha: vet du at du gjør samfunnets viktigst jobb? Ja! sa jeg. Det har jeg skjønt, og jeg setter min ære og stolthet i å gjøre det så bra som jeg bare kan.

Må man legge ut selfies når man blogger? Nei, men her er jeg på Steilene, med «Ener’n» i bakgrunnen.

En selfie til, på den hemmelige pletten min.

Moral og meningen med denne teksten? Tja, bare at livet er mangfoldig, og mange ting vi gjør er viktig, ikke bare det som gir kred (selv om det er det gøyest…). Eller bare dette: Båt er best!

Sammen med kjæresten har jeg levd en nesten båtfri tilværelse i mer enn ett år, men det er det heldigvis slutt på nå i disse dager. Vi kjøpte en nydelig seilbåt på 46 fot for et par år siden, og har brukt tiden på å gjøre henne perfekt. The Black Pearl, eller Perlen, som vi kaller henne til daglig. Endelig kan vi igjen høre klukking utenfor det skinnende sorte skroget, måker og ærfugl plasker og flakser rundt og jeg kjenne hvilepulsen igjen komme på plass.

The Black Pearl i Drøbak, juni 2018

Hvis du aldri har våknet med ærfugl og bølgeskvulp rett på utsiden av soveromsveggen, har du gått glipp av noe viktig i livet. En båt som ikke har vært på land på et par år, får et yrende botanisk liv under vannlinja, og den vanligvis så sky og distanserte ærfuglen beiter rur og grønske på skroget rett utenfor ditt drømmeland. For en vidunderlig og trygg opplevelse å våkne til gåkk-gåkk-lydene til ærfuglen. Båten beveger seg deilig og duvende, og jeg kan forstå de som faller for klisjeen som sier at det å sove i en båt er som å plaske rundt i fostervann før fødselen.

Kjæresten og jeg er heldige og har en liten hytte hvor vi har bodd mens båten har vært ute av det våte element. Det har for så vidt gått veldig bra, det er en koselig hytte med kjøkken og bad omtrent etter vanlig bostandard. Men ikke bare ligger den i skogen, i trygg avstand fra saltvann, det er også litt lite der. Nå har jeg målt lengden på hytta, eller er det bredden, og den er på 30 fot, altså 16 fot mindre enn båten, ikke rart det er trangt der. Nå vil mange si at en hytte er bortimot kvadratisk og en båt er lang og smal, slik at hytta er mye, mye større, men det er ikke bare det. En båt har en perfekt utnyttelse av plass. En båtkvadratmeter fungerer sikkert som ti huskvadratmeter omregnet i praktisk bruk. Det er hyller og skap og smarte løsninger over alt. Så når jeg nå er tilbake til båtboertilværelsen kan jeg puste igjen. Så deilig med all den plassen. Tre soverom har vi også, og badet da, det er et slott verdig.

En veldig hyttete liten hytte, med kaos og terrassebyggeprosjekt på gang.

Da jeg vokste opp, sånn omtrent på 70-tallet, kjøpte alle én salong (sofa, lenestoler og salongbord), som skulle vare livet ut. Foreldrene mine arvet endatil salongen til besteforeldrene mine etter hvert, ikke en sånn gammel fancy en, men en de kjøpte på 70-tallet i noe merkelig velourlignende stoff. Veldig ufancy, men i evig god kvalitet. I vår tid kjøper vi sofaer, lenestoler, bord og alle mulige andre møbler i ett kjør. Det er som en mani, hjemmet skal fornyet til enhver tid, det er den reneste galskap. Men som båtboer har man faste møbler, de er en del av veggene, gulvet, taket (skottet, dørken, himlingen), og kan ikke byttes ut, da må man bygge om, og det er langt mer omfattende å bygge om i en båt enn i et hus. Så herlige frihet, det slipper jeg å tenke på. Jeg kan i høyden kjøpe en pute eller to i blant, men hvor gøy er nå det? Man trenger ikke vanke på IKEA når man bor i båt. Det er da mye mer gøy å bruke båten, kjøre en liten tur, fyre i lillepeisen på kjølige kvelder og kanskje ta et lite glass. Gå en tur på land, svømme, padle, se på stjernene, lukte på sjøen, bare ikke kjøpe møbler – igjen.

Hvilepause i hengekøya – en av båtlivets fine aktiviteter.

I 2010, da jeg flyttet om bord i min første bobåt satte jeg alle tingene mine, de fleste i hvert fall, i en bod. Jeg satte bodnøkkelen på knippet mitt, fullstendig overbevist om at jeg kom til å oppsøke boden ofte, for å hente ting, sette tilbake det jeg hentet sist, lete etter de kjære tingene mine som jeg savnet. Men sannheten er at jeg bare var der en gang, for å hente skiutstyret mitt. Ski og staver ble siden sommerlagret under min faste, u-utskiftbare sofa, og der ble det boende, hver sommer. Siden var jeg ikke i boden før jeg måtte rydde den. Jeg savnet ikke noe. Ikke en eneste ting.

Det er klart at teknologiens tidsalder har gjort det enklere å bo i båt. Jeg abonnerer på musikk, tv-serier, bøker, lydbøker, alt får plass på telefonen min eller laptopen min. For en deilig frihet. Og ikke minst, et luksuriøst liv tett på det fineste av alt – havet!

Ship O’hoi fra Ann Iren

LagreLagre

Det er mange utropstegn i overskriften! Det er fordi jeg mener noe! Hegnar se opp!

Når jeg skriver at jeg er veldig opptatt av havet og av båter og at jeg har bodd i båt i flere år, er det kanskje mange som tenker at jeg er en mann? Mannens arena eller hva? Nå er det en ting som taler for at du har skjønt at jeg ikke har utovertiss, og det er at bloggen heter Fru Hav, ikke Herr Hav.

Jeg har ofte opplevd å få oppmerksomhet fordi jeg er en dame som kjører stor båt. 36 fot er ganske stort, og 46 fot som jeg har anskaffet sammen med kjæresten er i hvert fall ganske stort. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt inn til en brygge og sett en liten gjeng staute karer stå med hendene i lomma, litt måpende fordi jeg står og styrer ti tonn båt på 36 fot med stor motor i. De venter på mannen som skal dukke opp fra de dype lugarer, men det gjør han ikke. Når det blir klart for de staute karer, blir de helt rare, men jeg har utelukkende fått hurrarop og gode kommentarer som, ”skulle ønske kona mi var som deg (sukk)”.

Men nå har jeg opplevd sure oppstøt fra en sånn staut kar, gamle Hegnar i Finansavisen.

Trygve Hegnar synes menn er født med en bedre evne til å kjøre båt. Har du hørt på makan? Kjører han med utovertissen sin? Nei, jeg tror ikke det.

I begynnelsen av min periode som skipper på ganske stor båt, sånn rundt år 2010, opplevde jeg veldig sjelden å se andre damer på sjøen med stor, eller ganske stor båt. Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse av dette, men jeg har fartet mye rundt på mitt hav, indre Oslofjord, og vinker alltid ivrig til andre båtentusiaster jeg har passerer. Av og til har jeg sett damer i små båter, og vinker enda gladere til dem. Men nå ser jeg stadig oftere damer med fast grep om roret på store båter, og jeg vinker og vinker. Jeg har fortsatt ikke blandet vitenskapens metoder inn i dette her, men jeg er da helt sikker på at det er flere damer som kjører båt nå.

Hegnar sier mye rart i innlegget sitt i Finansavisen lørdag 21. juli 2018. Han sier at nyere forskning viser at 100 % av de som kjører vannscootere er menn. Altså 0 % damer. Jeg tror Hegnar har falt av et par lass på veien, han forteller ikke hvilken forskning som har avdekket denne ”sannheten”. Jeg kan i hvert fall avsløre at jeg siste år har sett hele to damer på vannscooter, jeg har sikkert sett en liten haug med mannfolk og jeg har sett mange jeg ikke vet om er mann eller dame. Men min forskning viser at det er langt flere enn null prosent damer på vannscootere.

Hegnar, jeg er ikke ferdig med deg. Du sier at, og hold deg fast her, det er ikke til å tro: ”Mannen er, rett og slett, bedre med navigering, oversikt og forståelse av vind og vær. Det er medfødt.” Dette er ordrett sitat, fra Hegnars egen kommentar i egen avis! Jeg dævver! Nå gjør jeg jo ikke det, men jeg sitter med høy puls, sinnerødmende topp og med vissheten at jeg, en vaskekte dame uten doping, er flink til å kjøre båt. Jeg tør påstå, bedre enn de fleste mannfolk.

Sånn! Nå er det sagt. Puh. Puls ned, refleksjon og klokskap frem. Sannheten er vel at jeg har tørt å prøve meg. Når jeg skal legge til i en trang havn, tenker jeg at jeg kan prøve igjen om jeg ikke får det til på første forsøk, det gjør alle, til og med menn. Jeg har trent mye på å kjøre båt, det gjør meg flink. Jeg har satt meg inn i regler, tatt D5L, populært kalt «kystskipperen», jeg kan navigere. Hegnar! Det man øver på blir man flink til. Man blir ikke født med en ferdigtrent hjerne. Man lærer mens man lever.

Og når du nevner Kong Harald, jeg er ganske sikker på at han fikk langt mer seiltrening i barndommen og ungdommen enn Dronning Sonja, og skal jeg gjette videre fikk han nok mer oppmuntring også, fordi han er mann. Så jeg, Hegnar, har bestemt meg for mange år siden, at jeg skal være et forbilde. Hun som tør å kjøre båt. Det er det det handler om.

En oppfordring til slutt, Hegnar, slutt å skrive vrøvlete og begynn å heie på jentene, ingen er tjent med det tullet der!

Tekst: Ann Iren Ødeby

Faksimile fra Finansavisen, 21 juli 2018 (Ja, det er faktisk sant!)

LagreLagre

LagreLagre

”Er det ikke kaldt å bo i båt?” Alle spør om det. ”Jeg skjønner at det er fint om sommeren, altså, men vinteren, hvordan holder du varmen?”

Tenk på huset ditt, eller leiligheten din. Ganske stor plass, selv om du helt sikkert synes det er litt for lite, men det er faktisk ganske mange kubikk med luft som skal varmes opp for at du ikke skal fryse. I en båt er det lavere under taket, og det er mye mindre gulvareal. Altså mindre luft å varme opp. Det er klart det kan være litt kaldere i en båt, de fleste båter er ikke veldig godt isolerte i skroget, og kanskje ikke lagd for å brukes hele året og til bolig, men det tar ikke så veldig lang tid å varme opp. Mitt hemmelige våpen har vært en liten vedovn. Vel, ikke så veldig hemmelig heller, det luktet hyttetur i påskefjellet rundt hele skuta mi om vinteren.

Jeg sier at mitt våpen ”har vært en liten vedovn”. For et par år siden kvittet meg med min tredje båt, Leyla, og med den min første båtvedovn. Jeg har fortsatt litt kjærlighetssorg for Leyla, vi var sammen i flere år, i tykt og tynt, varmt og kaldt.

Leyla, min trofaste følgesvenn.

Sammen med kjæresten, for det var jeg så heldig å få for noen år siden, har jeg kjøpt min fjerde båt. En seilbåt som vi har brukt mer enn ett år på å gjøre til oslofjordens vakreste og mest spesielle, smekre, svarte svane, og i disse dag jobber vi med å sette inn en vedovn også i henne, før vinteren setter inn. Men mer om den skjønnheten en annen gang.

En sånn liten tass holdt meg varm flere år.

Å fyre med ved i båt er litt likt å fyre med ved i et hus eller en leilighet, men ikke helt. Jeg kan for eksempel ikke gå innom en bensinstasjonen og kjøpe en liten sekk ved til helgens peis-og-ost-og-vin-hygge. De vedkubbene er altfor lange. En båtvedovn er gjerne mye mindre enn en husvedovn. Men om jeg kjøper en vedsekk får jeg varme og glede av kubbene minst to ganger. I tillegg til å bære sekken om bord, må jeg nemlig sage hver eneste en av dem i to, og kløyve dem i tillegg. Varmen fra saging er nesten like effektiv som varmen fra en glødende vedovn, det har jeg erfart mange ganger. Jeg har forresten en øks i båten, det er det kanskje ikke alle som har, men jeg bruker min båtøks mye, til de underligste ting, ikke bare til vedkløyving. Men det har jeg ikke tenkt å si noe mer om akkurat nå.

Å skaffe ved er som sagt en sak for seg selv når man bor i båt. På øya mi, der jeg hadde båtplass de første seks årene, var det også en båtslipp, det var faktisk to båtslipper, men den ene båtslippen var absolutt ikke aktuell i denne sammenhengen. På båtslippen jeg snakker om er det en kappkasse. Der har jeg fått lov til å gå og ta rester, som likevel skulle kastes. Resultatet var at jeg skaffet min deilige, lune vinterbåtvarme ved hjelp av teak, eik og andre svært så edle tresorter. Det føltes rart å fyre med slike tresorter, men hva skulle jeg gjort? Kappet skulle kastes uansett, og harde tresorter gir mye og god varme.

Vår nye båtvedovn er en mini-vanlig ovn, med steiner i som holder på varmen lenge, på utsiden er den laget av solid støpejern. Den forrige var i stål, uten noen elementer som holdt på varmen. Men den ga til gjengjeld varme umiddelbart. Det fineste jeg vet en kald vinterdag er å sette på kaffe, fyre i ovnen og sitte og se på flammene mens kaffen varmen kroppen og vekker hodet. Hvis jeg kastet inn en liten kubbe for mye kunne ovnen bli rødglødende fra rett over båtovn-knærne til rett under pipegjennomføringen. Skremmende og fascinerende, og kanskje ikke helt etter brannvesenets retningslinjer. Men sannheten er, folkens, dere som tror det er kaldt å bo i båt, at jeg ofte måtte sette opp dører og vinduer når jeg fyrte i båt-ved-ovnen min. 20 kalde minusgrader ute klarte ikke å holde unna den intense, herlige varmen fra en rødglødende ovn. Og for dere som lurer på om det også er fuktig om bord. Nei! Det er ikke fuktig i en båt som holdes temperert, ikke i de båtene jeg har hatt i hvert fall.

Nå gleder jeg meg til å snart kunne fyre opp i vår splitter nye minivedovn, om bord i vår nye skjønnhet, The Black Pearl. Jeg venter bare på vinteren, sommeren 2018 har vært altfor varm for en som elsker sin båt-ved-ovn.

Fra sommeren 2010 har jeg levd mye av livet mitt på havet, altså rundt 8 år nå. Jeg har sittet mange ganger på et bakdekk eller en brygge og sett på det svarte havet, det blåe havet, det grønne havet, men for det meste synes jeg havet er ganske grønn-blå-grått, ofte med mest blått. Men noen ganger kan havet vært gull, sølv, bronse eller ibenholt. Men jeg må nesten presisere, mitt hav er indre Oslofjord, og for mange er ikke det hav godt nok, men det er mitt hav!

Jeg er oppvokst i innlandet. Det er minst en halvtime å kjøre til sjøen, og da jeg vokste opp på 70-tallet var det mye mer, kanskje tre kvarter, og vi reiste aldri til sjøen. Vi brukte innsjøene. De var små og trygge, og det var aldri store bølger eller store båter der. De største båtene var kanskje 16-17 fot, og hadde motorer som av og til kunne trekke opp et lett, lite barn på vannski. Det var slutt på vannski da vi ble ungdom.

Men tilbake til 2010, et viktig år i livet mitt. Av en eller annen uforklarlig grunn, kanskje jeg finner en forklaring hvis jeg tenker mye på det, men nå skjønner jeg ikke helt hvorfor, men altså, jeg flyttet om bord i en båt. Det begynte med en telefonsamtale med en venninne, jeg vet ikke hvem som sa det først, men vi hadde så forferdelig lyst på båt, begge to, uten at jeg kunne se helt hvor det kom fra.

Vi kjøpte Heas, en 23 fots plastsnekke, i Kristiansand to dager etter. Og tre uker senere kom Heas til Oslo på lastebil. Det var fredag 16. april, rundt 10 grader og lettskyet vær. Jeg var spent og utålmodig, og hadde et skinnende nytt båtførerbevis i lommen. Jeg satte nøkkelen i for å starte opp, men forsto lite av alle knappene og instrumentene. Ikke det at det var så mange av dem, de var bare uvante for meg, helt ulikt en bil. Jeg ringte selgeren og fikk en rask opplæring på telefon. Jeg visste jo ikke at man måtte trykke på en knapp for å stoppe motoren, at man ikke bare kunne vri nøkkelen tilbake. Det var en bratt men lykkerusfylt læringskurve. Så kjørte jeg av gårde, bare minutter etter at båten var på vannet. Jeg reiste til Sandvika den første turen. Hvilken fantastisk, berusende opplevelse.

De kommende dagene og ukene var jeg bare i båten. Den var bitteliten, hadde ikke ståhøyde inne, og toalettrommet var så lite at jeg måtte rygge inn. Men jeg elsket det. Det var kalde dager i april, og enkelte dager våknet jeg av kulden. Ute lå isen som et slushlag på vannet. Jeg hadde ingen luksus om bord. Men jeg elsket det fortsatt.

1. juli, bare to og en halv måned senere hentet jeg stålbåten Shanty, hun var hele 30 fot lang. Trefotssyken kom raskt og kraftig og jeg gikk opp syv fot. Jeg ville bo i båt. Det var et herlig kultursjokk å komme om bord i min første bobåt. Jeg brummet inn på brygga ved hjelp av Lister-motoren, og i løpet av få timer var jeg på besøk i nabobåten og ble kjent med en liten gjeng båtnaboer. Den første kvelden i mitt nye båthjem ble jeg altså kjent med flere naboer enn jeg hadde blitt kjent med i alle de syv årene jeg hadde bodd i leiligheten min på Grünerløkka i Oslo. Jeg var i ekstase. Jeg var nyforelsket i Shanty, brygga, sjøen og båtlivet. Og kjærligheten var solid.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre