Vi har fått oss hund. En skipshund. Jeg vet ikke om det var helt gjennomtenkt, i hvert fall ikke fra min side, men etter snart ett år har hun blitt et veldig kjært medlem av vår lille flokk. Selv om jeg har vært god venn med flere hunder opp gjennom tiden, har jeg aldri hatt en helt egen hund, og det er litt av en overgang. Det er litt som å ha barn, men likevel ikke. Den største forskjellen, bortsett fra all kosen og hyggen hjemme, er at jeg ikke lenger kan gjøre akkurat det jeg vil, som å reise bort uten å planlegge det. Vi kan nesten ikke gå ut og spise eller gå på kino, for vi får så vondt av henne hvis hun skal være alene mer enn et par timer.
Skipshunden Nova på dekk.
Heldigvis har Nova favoritthundevakten Ida som takk og lov bor på land. Det er veldig bra, for nå som Nova også har mønstret på Perlen er livet litt strevsomt for en liten hund. Det er skumle leidere og rom i bevegelse over alt. Når Nova ser Ida skjønner hun at hun får en dag eller to på land, sammen med snilleste Ida som er like glad i å gå turer som Nova. Oh lykke.
Nova var en ganske motvillig båtboer i starten, men etter hvert er hun litt mer utforskende og opplever glimt av glede. Hun har fått sitt eget rom, det hadde hun ikke på hytta. På hytta er det bare to soverom, og Perlen har hele tre. Nova ble forresten ikke tildelt rommet sitt, så “fått” er feil å si, hun gikk selvsikkert inn, hoppet opp i sengen og ble der. Ikke til å rikke. Når hun blir tvunget til å bo i båt, skal hun i det minste ha et eget soverom!
Å komme seg ut og inn av en seilbåt kan være en utfordring for den beste. Klatring opp i båten og fire stupbratte trinn inn gjør at dårlige knær, ubalanse og høy promille i verste fall kan ende med ufrivillige bad. Men at vår egen lille Nova, raceren og skogens dronning, skulle være av de som ikke enkelt og greit jumper ombord, kom som en liten overraskelse. I skogen løper hun som en prosjektil og lar seg ikke stoppe av verken store steiner, bratte heng eller stier i 45 graders vinkel med røtter på kryss og tvers. Men en liten trapp inn i båten er uoverkommelig. Hun nekter å gå både opp og ned. Hun må løftes, og selv om hun ikke synes det er en optimal løsning heller, aksepterer hun det på et vis. Mat, drikke, kos og varme er der nede, det forstår hun.
Jolla er ikke Novas beste venn enda, men vi jobber med saken og kjører stadig små turer i nabolaget. Men det å skulle stappes inn i en trang redningsvest og tvinges opp i en bitteliten, ustabil, dum gummijolle er helt uforståelig for Nova. Hun synes livet på land, uten bånd, er det beste. Nova er tøff, og blir alltid med på det hun ikke egentlig tør, så lenge menneskene hennes er med. Så lidelsesfylte jolleturer blir det, med landkjenning og tur som belønning.
En gjespende hun er ikke nødvendigvis trøtt, men ubekvem.
Fordi vi var ufrivillige landkrabber et års tid var Nova en hyttehund nesten hele det første leveåret. Hun løp rundt på stor tomt, stjal gnagebein fra nabohunden og opplevde ikke et eneste problem i hele verden. På brygga stjeler hun ett og annet løst fortøyningstau, og veden vår som står på dekk, og brygga er til tider dekket med små flis. Hun blir mer og mer en båthund heldigvis, for livet til Nova blir i all hovedsak maritimt fremover.
At det å ha hund skaper kontakt gjelder også for båtboere. Nova har funnet en eldre venninne på brygga. Lucy er en bestemt dame og aksepterer Nova fordi hun får den respekten hun knurrende krever. Nova er ett år og Lucy 7, og Lucy aksepterer ikke noe annet enn å være sjefen. Når Nova har akseptert det er hundelivet på brygga en fredelig fryd. Hunder og hundeeiere møtes på bryggekanten i slåbrokk, tøfler og dunjakke eller heldekkende varmedress med ingenting under, men med kaffekoppen i hånda og herlige, maritime samtaler. Brygga vår er velsingnet med en herlig lav terskel, nesten alt er greit bare to og firbente oppfører seg hyggelig og høflig, og det gjør vi på brygga vår.
