Fra sommeren 2010 har jeg levd mye av livet mitt på havet, altså rundt 8 år nå. Jeg har sittet mange ganger på et bakdekk eller en brygge og sett på det svarte havet, det blåe havet, det grønne havet, men for det meste synes jeg havet er ganske grønn-blå-grått, ofte med mest blått. Men noen ganger kan havet vært gull, sølv, bronse eller ibenholt. Men jeg må nesten presisere, mitt hav er indre Oslofjord, og for mange er ikke det hav godt nok, men det er mitt hav!
Jeg er oppvokst i innlandet. Det er minst en halvtime å kjøre til sjøen, og da jeg vokste opp på 70-tallet var det mye mer, kanskje tre kvarter, og vi reiste aldri til sjøen. Vi brukte innsjøene. De var små og trygge, og det var aldri store bølger eller store båter der. De største båtene var kanskje 16-17 fot, og hadde motorer som av og til kunne trekke opp et lett, lite barn på vannski. Det var slutt på vannski da vi ble ungdom.
Men tilbake til 2010, et viktig år i livet mitt. Av en eller annen uforklarlig grunn, kanskje jeg finner en forklaring hvis jeg tenker mye på det, men nå skjønner jeg ikke helt hvorfor, men altså, jeg flyttet om bord i en båt. Det begynte med en telefonsamtale med en venninne, jeg vet ikke hvem som sa det først, men vi hadde så forferdelig lyst på båt, begge to, uten at jeg kunne se helt hvor det kom fra.
Vi kjøpte Heas, en 23 fots plastsnekke, i Kristiansand to dager etter. Og tre uker senere kom Heas til Oslo på lastebil. Det var fredag 16. april, rundt 10 grader og lettskyet vær. Jeg var spent og utålmodig, og hadde et skinnende nytt båtførerbevis i lommen. Jeg satte nøkkelen i for å starte opp, men forsto lite av alle knappene og instrumentene. Ikke det at det var så mange av dem, de var bare uvante for meg, helt ulikt en bil. Jeg ringte selgeren og fikk en rask opplæring på telefon. Jeg visste jo ikke at man måtte trykke på en knapp for å stoppe motoren, at man ikke bare kunne vri nøkkelen tilbake. Det var en bratt men lykkerusfylt læringskurve. Så kjørte jeg av gårde, bare minutter etter at båten var på vannet. Jeg reiste til Sandvika den første turen. Hvilken fantastisk, berusende opplevelse.
De kommende dagene og ukene var jeg bare i båten. Den var bitteliten, hadde ikke ståhøyde inne, og toalettrommet var så lite at jeg måtte rygge inn. Men jeg elsket det. Det var kalde dager i april, og enkelte dager våknet jeg av kulden. Ute lå isen som et slushlag på vannet. Jeg hadde ingen luksus om bord. Men jeg elsket det fortsatt.
1. juli, bare to og en halv måned senere hentet jeg stålbåten Shanty, hun var hele 30 fot lang. Trefotssyken kom raskt og kraftig og jeg gikk opp syv fot. Jeg ville bo i båt. Det var et herlig kultursjokk å komme om bord i min første bobåt. Jeg brummet inn på brygga ved hjelp av Lister-motoren, og i løpet av få timer var jeg på besøk i nabobåten og ble kjent med en liten gjeng båtnaboer. Den første kvelden i mitt nye båthjem ble jeg altså kjent med flere naboer enn jeg hadde blitt kjent med i alle de syv årene jeg hadde bodd i leiligheten min på Grünerløkka i Oslo. Jeg var i ekstase. Jeg var nyforelsket i Shanty, brygga, sjøen og båtlivet. Og kjærligheten var solid.
LagreLagre
LagreLagre
LagreLagre
LagreLagre
LagreLagre
